Rosa og gjennomsiktig 06.11.2023

I Billedkunsts første nummer i år omtalte jeg smaken min som tacky. Det er viktig å opprettholde ryktet mitt, så det finnes ingen vei utenom; jeg må selvfølgelig skrive om den nye Barbie-filmen. Hva er mer tacky, mer camp, mer klisjé enn Barbie?

Barbie, regissert av Greta Gerwig (som også står bak filmer som Lady Bird (2017) og Little Women (2019)), er et neonfarget popkulturmonster av en reklamefilm for Mattel, en av verdens største leketøysprodusenter. Dukken har som kjent vært en del av manges oppvekst etter at den ble skapt av Ruth Handler og lansert av selskapet i 1959, og nå har den gjort et comeback til forsidene gjennom kinolerretet. Ingen har kunnet unngå Barbie og dens knallrosa multimilliondollar-kampanje. Selv i Norge – et land kjent for en relativ uniform og mørk motestil – kledde folk av alle kjønn seg ut i rosa antrekk for å se filmen på kino. Men bare fordi noe er reklame, er ikke det ensbetydende med at det ikke samtidig kan være betydningsfullt eller av kunstnerisk interesse. Det har vi lært av Andy Warhol.

Barbies 114 minutter gikk forbi ganske raskt da jeg så den. Jeg kan ikke si at filmen rokket ved noe fundamentalt i meg, men den var underholdende, og fra et markedsføringsperspektiv tror jeg at den gjorde akkurat det den skulle. Jeg kom ut av filmen med mye mer intim kunnskap om de forskjellige Barbie-dukkene enn jeg noen gang hadde sett for meg at jeg kom til å få eller trenge (inkludert Midge, den litt uncanny valley gravide vennen til Barbie som desperat vinker «hei» et par ganger fra den inngjerda hagen sin mens kameraet sklir forbi).

Denne filmen har vært et prakteksempel på å selge ting. Tolvåringen jeg så filmen sammen med, kunne allerede alle ordene til Nicki Minaj og Ice Spice rapsangen Barbie World som spilte over rulleteksten. Nevnte lydspor hadde selvfølgelig samples fra Aquas ikoniske (og helt umulig å få ut av hjernen) Barbie Girl fra 1997, en oppfriskning som kunne appellere til flere generasjoner. Det var også flere referanser som kunne plukkes opp av forskjellige målgrupper, som da filmen ga et nikk til Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey (1968). Det er lenge siden en film nådde ut på en så bred og vellykket måte.

Men dette er ikke en filmanmeldelse, dem finnes det nok av. For eksempel kan man lese Abirami Logendrans «Barbie vil knuse patriarkatet med sammenklistrede fingre, men er og blir en reklamefilm», Morten Ståle Nilsens anmeldelse av filmen i VG eller Madeline Leung Colemans «Life in Plastic». Barbie har blitt et popkulturmoment, og det er dette jeg har lyst til å gå nærmere inn på.

Populærkultur er fascinerende. Den skaper et felles referansegrunnlag folk kan bruke for å snakke om alle de forskjellige sidene ved det menneskelige. Barbie har eksempelvis skapt samtaler om alt fra feminisme til produksjonskjeden bak rosa maling (ja, Barbie brukte så mye maling at den bidro ytterligere til en global rosamangel). Selv om filmen smakte mistenkelig mye sukkerspinn, har den vært et startpunkt for mange interessante samtaler.

I den samme spalten jeg nevnte innledningsvis, skrev jeg om det å bli speilet av kunst, noen ganger omtalt som representasjon. Noe som får veldig mye skjermtid i Barbie, er hvor mange forskjellige Barbier det er: leger, astronauter, presidenter, forfattere. Men likevel var det noe som føltes litt tomt i det hele. Den samme tolvåringen jeg så filmen med, virket heller ikke så veldig imponert. Hun sa at filmen var kul, men ikke nødvendigvis «for henne».

Hvordan skjedde dette i en film som skrøt av så mange forskjellige hudfarger, kroppsformer og funksjonsvariasjoner? Det var til og med en Havfrue (og Havmann) Barbie spilt av popartisten Dua Lipa (og bryteren John Cena). Mangfoldet tok aldri slutt, og det burde vært noe for nesten alle. Men noen ganger er det å forsøke å appellere til «alle» et tveegget sverd.

Vi lever i representasjonens tid. Alt handler om synlighet. Disclosure (2020) er en dokumentar som viser utviklingen av hvordan transpersoner har blitt skildret gjennom tiden, og hvordan transtematikk i film og TV takles på en mye mer nyansert måte i nyere tid. Men hvis man følger med på nyhetene, både nasjonale og internasjonale, kan man kjenne på en vag forvirring. Hvorfor er det at så mye vold mot transpersoner fortsatt skjer? Hvorfor har de juridiske rettighetene til transpersoner blitt innskrenket så mange steder?

Ja, vi har en transkvinne som spiller Lege Barbie, men kan hun gå på do uten å bli trakassert?

Jeg har selv kjent på trangen etter å bli representert. Det er nesten en selvfølge når man har hatt en oppvekst der man aldri så seg selv i handlingens sympatiske hovedkarakter og istedenfor skulle nøye seg med den stereotypiske birollen. En opplevelse flere nok kan kjenne seg igjen i. Men etter flere tiår med stadig økende «representasjon» på skjermen uten en samfunnsutvikling som helt speiler det samme, må jeg innrømme at synlighet har fått litt av en bismak. Hva er vitsen med så mange mektige Barbies hvis den ekte verden fortsatt er styrt av de samme gamle, hvite mennene?

Samtidig skal makten av representasjon ikke undervurderes. Nicki Minaj, som har bygget opp en hel karriere rundt sin Barbie-estetikk (hennes fans blir omtalt som «Barbz»), var en av de ytterst få populære kvinnelige rappere i de tidlige 2010-årene. Hun fulgte en lang rekke av fantastiske rappere på 90- og tidlig 00-tallet som Lil Kim og Missy Elliott, men hadde få samtidige kvinnelige kolleger. Det har vært en slags renessanse av kvinnelig rap de siste par årene, og det er sikkert mange sammensatte grunner til det, men én av dem er at Nicki Minaj var et mellomledd for den eldre garden og den nyere. Uten henne – som holdt av den plassen – kan det hende at vi ikke hadde hatt artister som Doja Cat, Cardi B og Megan Thee Stallion nå. Det gir mening at hun lagde en sang til Barbie-filmen, og det sier noe om en vellykket karriere. Representasjon og synlighet har sine brukbare sider.

Édouard Glissant (1928–2011), en forfatter og filosof fra Martinique, skrev om alles rett til ugjennomsiktighet («opacity» på engelsk). Trangen vår til å ha merkelapper og kategorier for alt gror ut fra et ønske om å forstå alt, å gjøre alt gjennomsiktig. En del av hvordan vår verden har blitt slik den er, har å gjøre med en tankegang som er besatt av kategorier. Hvite mennesker har visse egenskaper som er bra. Svarte mennesker har visse egenskaper som er dårlige. Og så videre. Disse kategoriene skal konstrueres og forsterkes gjennom «forskning». Et annet navn på det er eugenikk. Selvfølgelig er ikke mennesker egentlig så enkle. Det finnes flere forskjeller innad i oppkonstruerte rasekategorier enn mellom dem. Mennesker, alle mennesker, deler rundt 99,9 % av genetikken vår. Men våre hjerner liker enkle historier, og det å lage ryddige kategorier som kan forklare alle våre forskjeller er en enkel historie. En annen måte å si dette på er at rase er en sosial konstruksjon. Vi kunne like godt delt rasene inn i hår- eller øyefarger. Men bare fordi den er en konstruksjon betyr ikke det at den ikke strukturerer virkeligheten vår; den er like ekte som penger eller statsborgerskap.

Representasjon og synlighet slik som det brukes i dag, føles som det motsatte av Glissants ugjennomsiktighet. Jeg og du og han og hun og hen skal alle representeres på en måte som favner alle og ingen. Og et eller annet multinasjonalt selskap skal helst tjene penger på det. Men hva med alt som ikke kan forklares med ord? Hva med det som er så intimt og spesifikt at ingen kan relatere til det? Barbie er en film om en dukke som har vært et prosjekt på å representere absolutt alle, men den synligheten kan virke litt tom i en verden der mer forståelse av forskjellige identiteter ikke nødvendigvis har bragt med seg konkrete endringer i like stor grad. Kanskje det å være komfortabel med litt ugjennomsiktighet hadde gjort oss bedre rustet til å håndtere en verden av forskjeller. Istedenfor et umettelig driv for å gjøre hverandre forståelige nok til å ha rett på å bli behandlet som menneske.

Hva er det som finnes forbi representasjon? Barbie som leketøy og idé sår egentlig noen veldig interessante frø i en film som er like mye rar science-fiction (det er nok en grunn til at Gerwig valgte å referere så skamløst til akkurat Kubricks sci-fi klassiker) og fantasy som det er noe annet. Jeg lurer på hva den filmen hadde vært hvis den fikk lov til å være enda merkeligere og mer fantasifull. Jeg lurer på hvordan virkeligheten vår hadde sett ut hvis alle fikk lov til å være mer snål og mindre spiselig. Fantasien er det som er grunnlaget for kunst, og den viser også veien til en annen verden enn den vi lever i.

Ikke så langt fra slutten av Barbie er det et moment der vi tror at hun kanskje kommer til å skape reell endring hos menneskene (ikke i Barbie World, der hun begynner handlingen), men vi forlater filmen i status quo; nesten det samme som da vi begynte. Barbiene har klart å avverge statskuppet til Kenene og er tilbake til å styre sin Girl Boss-utopi. Menneskene har reist tilbake, hvor nesten alt er det samme med unntak av at Mattel skal begynne å selge en «vanlig» Barbie. Når jeg sammenligner dette med bøker som The Dispossessed (1974) av Ursula K. Le Guin – et anarkistisk og utopisk sci-fi narrativ som viser en verden der menneskers relasjon til penger, arbeid og hverandre er skildret på en helt ny måte – lurer jeg på hvorfor vi lager de samme enkle historiene om og om igjen når fantasien vår virkelig bare kan begrenses av oss selv. Men jeg hadde kanskje også vært litt forsiktig hvis jeg lagde en film der en gigantisk bedrift som Mattel kunne stoppet opp produksjonen med en gang jeg bare blunket i feil retning.