«Kanskje får det hele en utilsiktet kraft nettopp i en tid der kulturinstitusjoner og kunstnere ikke bare opplever at sedvanlig usikkerhet eskalerer til nye nivåer, men hvor en uro er mer eller mindre allestedsnærværende» 10.06.2020 Kritikk

Kunstnergruppa bak prosjektet «Skaus», Håvard Sagen, Mari Kolbeinson og Markus Bråten, har villet lage en plattform som både er vert og okkupant, og skape møtepunkter mellom steder, kunstnere og publikum. Det har blitt løst gjennom å bygge temporære visningsrom i form av brakker i tre. Disse brakkene opptrer på to forskjellige steder rent geografisk: Det ene tilholdsstedet er inne i utstillingslokalene på Rogaland Kunstsenter (RKS), det andre en 20 minutters gåtur fra kunstsenteret til Tou Scene, en multidisiplinær kulturarena som huser blant annet Stavangers kommunale atelierer for billedkunstnere. Her er brakken oppført på ventetomten utenfor hvor en privat utbygger skal bygge nye leiligheter med sjøutsikt.

Stafettpinne

Selve utstillingene har tatt form som en annerledes og noe komplisert struktur der en rekke kunstnere over en lengre periode «arver» utstillingslokalet med forrige deltakers verk fortsatt installert. Påfølgende kunstner står fritt til å endre, inkorporere eller fjerne verk fra sin forgjenger. Til sammen åtte inviterte kunstnere skal stille ut fra februar til mai. Prosjektet er delt inn i fire faser, og i løpet av utstillingsperioden utvikler formatet seg altså fra separatutstilling i fase én, duoutstilling i fase to, og i fase tre og fire tar det form som gruppeutstillinger. Min beskuelse av prosjektet er i fase to. I prosjektets føringer ligger også en stedsspesifikk tilnærming, men som samtidig åpner for stor frihet til å kunne gjøre hvert enkelt prosjekt samtidsaktuelt – og dernest tidsspesifikt, noe som endrer rammene både for videre produksjon, men også for hvordan man som tilskuer opplever prosjektet. Også forfallet av brakken som står utendørs i vestlandsvær vil muligens endre forholdene for videre produksjon. Det meget organiske prosjektet passer egentlig godt inn i dagens noe spesielle klima, hvor de fleste kunstnere (og andre) må forholde seg til et samfunn i konstant endring grunnet pandemien.

Ymse materialer, i vestlandsvær

Rundt Tou Scene, som er de gamle produksjonslokalene for lokalølet Tou fra 1895, har det grodd opp en helt ny bydel med moderne boligblokker, og på denne tomten av grus skal det også bygges nye leiligheter. Nå står brakkekonstruksjonen til «Skaus» der noe malplassert, omkranset av en nøye utformet moderne park. Med sjøen på den ene siden og Tou Scene som er under oppussing på den andre, er det tydelig at vi er i et utviklingsområde som står på hold.

Konstruksjonen som nå holdes stengt på grunn av pandemien, åpnes for meg (30. mars, red.anm.) Jeg har knapt rukket å tre inn den åpne døren før en liten familie på tre nysgjerrig følger etter inn i brakken, noe som understreker behovet for å holde lokalet stengt i karantenetider. «Det stinker fisk!» roper jentungen på rundt fem år. Mor kikker på meg, og spør: «Hvorfor lukter det fisk?» Ikke vet jeg. Men barnet har rett, det lukter rart der inne. Konstruksjonen er et lappeteppe av trematerialer som reagerer forskjellig på værforholdene ved kysten, med flere lekk i taket drypper det regnvann og dannes pytter på gulvet, som væter flere av verkene.

Brakkene er bygget i treplater og ymse treverk, og formen er en nedskalert versjon av Rogaland Kunstsenters (RKS) C-formede utstillingslokaler. Det hele er naturligvis forenklet, men elementer som en søyle i murstein er tatt med. Disse sparsommelige grepene klarer likevel å fange litt av essensen i dette historiske jugendbygget fra 1905, og det er noe hjemmekjært for en RKS-traver som meg. RKS har av politikere blitt forsøkt presset ut av sine lokaler i årevis, og like etter dette prosjektet kom i gang, fulgte også forslaget fra politikerne om å flytte senteret ut av bygget på Nytorget og ned til Tou Scene. (Forslaget er ikke ferdigbehandlet i skrivende stund, red. anm.)

Jeg visste på forhånd at dette er en serie prosjekter, som til sammen utgjør et slags lappeteppe av kunst, men det var langt mindre anarkistisk enn det det høres ut som: Verkene var ryddig plassert, med respektfull avstand til hverandre, og det kunne like gjerne vært en utstilling i et hvilket som helst galleri hadde det ikke vært for forholdene i brakka.

Arbeidene til Andreas Amble og Ingrid Furre som er første kunstnere ut, er montert uten verkslister eller navnelapper. Jeg må gjette meg til hvem som har laget hva, men basert på prosjektets konsept vil det jo bli en sammensmelting av alle arbeidene, og de kan sådan leses som ett verk. 

Estetikken og materialene spiller også på lag i farger og form, hvor begge utøvere har gått for en blanding av mekaniske og organiske former, med variasjon av metall, sement, porselen og tre. Noen av Ambles skulpturer består delvis av rustent metall, som sannsynligvis vil oksidere ytterligere i de fuktige forholdene i brakka. Formene til enkelte av arbeidene gir assosiasjoner til store nebb i metall, andre til deler av en kajakk.

Furres arbeider i betong tynger gulvet og har en insisterende og dominerende tilstedeværelse. Installasjonen slanger seg mot en utgang, og er leddvis lagt uten annet feste enn sin egen vekt. Hun har også boret klynger med hull (hvert hull med en diameter på om lag 5 centimeter) på utvalgte steder i brakka. Disse slipper lys inn, og om været tillater det, skapes solstriper inn i dette slitne rommet som lukter så rart. For det er mørkt der inne, på tross av lysrørene i taket. Det tar derfor litt tid før jeg oppdager Ambles subtile akvareller på veggene. De er utydelige, ikke bare på grunn av det svake lyset, men de kamufleres også av vannskader og skitt på platene. Formene følger strukturen i treet og er såpass subtile at de fort kan avskrives som rust som tilfeldigvis ser pent ut, men det spiller også godt med Ambles rustne skulpturer.

Resignasjon og dets remedium

På Rogaland Kunstsenter (RKS) er Linda Lamignans inngrep i selve trekonstruksjonen kanskje den mest snedige. Hun har skåret ut stykker av vegger og gulv for å så flytte dem nesten umerkelig inn i rommet for deretter å bruke dem som lerreter for et verk i stearin. Hun har for eksempel hevet et parti av gulvflaten og dekket flaten med oransje stearin som renner over kanten. Lamignans utstillingsperiode startet før pandemien, men de lilla prikkene i stearin på den oransje flaten gir nå assosiasjoner til både basiller og barnesykdommer. Hun har samme fremgangsmåte i forskjellige farger med arbeidene hun viser på veggen, hvor stearinen har blitt påført før de har blitt installert.

Samtiden har også grepet inn og endret rammeverket på liv og hverdag, noe man kan se på Ingeborg Kvames arbeider. Etter en drastisk endring i hverdagsrutiner som følge av pandemien var hun tvunget til å forkaste tidligere planer for sine arbeider, tematisk så vel som teknisk. Hun har vevd hvite tekstiler i ull, som hun så har hengt som flagg på jernstenger ut fra veggen. På enkelte av vevene kan man se blomsterlignende former i duse farger, laget av talg fra Lamignans haug med oppstykket stearin som ligger på gulvet. De minner om gammeldagse broderte veggtepper, men formene er Kvames tolkning av koronaviruset, forstørret som om det var sett gjennom et mikroskop.

De resterende stykkene av tekstil som også er installert på jernstenger ut fra veggen minner om hvite flagg, som jo er det internasjonale tegnet på overgivelse. Jeg finner det meget passende, ikke bare fordi selve prosjektet krever at man må oppgi sitt eierskap til neste deltaker, men også fordi vi har måttet innrette oss etter og maktesløse overgi oss til pandemien som herjer verden. For denne sosiale og økonomiske kollapsen har tatt full kontroll over livene våre.

Setefødsel

Men her står det da, et prosjekt som defineres av tid og rom, som frosset midt i et hopp. Selve innholdet og arbeidene står godt for seg selv, men bakteppet og strukturen til prosjektet henger litt i løse lufta. For de noe anarkistiske føringene blir tilsidesatt av de kuratoriske grepene initiativtakerne har tatt både i valg av kunstnere og retningslinjene de har forholdt seg til. Mye mulig det handler om mine egne forventninger som ikke har blitt møtt i det som fort kan tolkes som et politisk ladet prosjekt, ettersom det ikke er en sterkere definisjon og identitet i utgangspunktet for prosjektet. Det skal allikevel sies at jeg jo har beskuet prosjektet midt i fødselen, og kan kun gi en foreløpig rapport. For skausen har tross alt bare fire ingredienser i gryta så langt, og det er umulig å si hva resultatet vil bli. Og det er vanskelig å vite hva som vil skje i fremtiden. For hvor lang tid vil det ta før vi får lov – eller tør – å samles igjen? Og hva har skjedd med arbeidene og konstruksjonen i mellomtiden? Jeg lurer på hvor lang tid det tar før det hele tagges på, når gata krever eierskap til den med å pisse abstrakte kruseduller av spraybokser på utsiden, noe som alltid er et sikkert tegn på at noe har stått en stund i det offentlige rom. For selv om samfunnet er satt på vent, så står ikke tiden stille. Den venter ikke på noen og fortsetter sin tralt med å bryte ned både folk og kunst. Heldigvis.