Hvem er Ruben Steinum? 08.11.2019

Kjetil: Gratulerer som styreleder, Ruben! Gleder du deg til å begynne i den nye jobben?

Ruben: Mange takk! Jeg gleder meg masse, er superklar for å ta fatt på oppgavene i NBK, og er veldig glad for tilliten jeg har blitt vist. Jeg skal jobbe hardt for å vise at den er fortjent.

K: Det er sikkert en del som ikke kjenner deg så godt blant medlemmene våre. Kan du fortelle litt om deg selv, som for eksempel ditt forhold til kunst?

R: Ja, hva svarer man på det. Jeg er ikke primært en skrivende type, jeg snakker. Det er sånn jeg finner ut av hva jeg tenker og hva jeg mener. Det er gjennom snakkingen at jeg finner flyten og sammenhengen. Når det gjelder kunst, er jeg utdannet på Kunstakademiet i Oslo (KHiO) og gikk på Einar Granum Kunstfagskole før det. Men kunsten har alltid vært til stede i livet mitt. Så lenge jeg kan huske har jeg følt meg sett av kunstverk.

K: Kunst er et slags identitetsanliggende for deg?

R: Jeg kan vel si at det er en av brikkene i det som utgjør meg. Jeg har sterke minner av å oppleve at jeg har møtt andre mennesker gjennom kunsten. Erfaringer som også bekreftet meg, anerkjente meg. Dette husker jeg fra da jeg var liten, selv om jeg ikke har kunnet sette ord på det før senere. Dette har vært en viktig drivkraft for selv å ville bli kunstner; jeg ville skape lignende erfaringer hos andre. Jeg ville vekke den opplevelsen.

K: Før du fikk jobben i NBK har du hatt mange andre verv i kunstlivet, deriblant styreleder i Unge Kunstneres Samfund (UKS). Du har sans og talent for denne type kunstpolitiske oppgaver. Når var det du oppdaget at du ville gjøre noe kunstpolitisk?

R: Det politiske arbeidet har lenge vært der som en mulighet, noe som både fristet og interesserte meg. I mer praktisk forstand fikk jeg en vekker da jeg gikk på akademiet, i form av spørsmålet om hvem som fikk – og ikke fikk – mulighet til å bli kunstner. Dette var noe som begynte å oppta meg allerede da. Jeg ville at alle skulle ha like muligheter. Så med de spørsmålene ble jeg gradvis mer interessert. Etter hvert ble jeg også ganske gira på å delta selv, og på UKS’ årsmøte i 2012 reiste jeg meg og ba om tilliten til et styreverv på direkten. Og det fikk jeg. Etter det har engasjementet bare økt.

K: Og nå er du styreleder i NBK. Om du skal velge én ting, hva er det det du vil få til i den nye jobben?

R: Det må være at alle skal ha mulighet til å kunne leve og virke som profesjonell kunstner, uansett hvilken sosial eller kulturell bakgrunn man har. Og for å kunne få til dette, så må kunstnerne ha en ordentlig inntekt. For å være mer konkret er håndhevelse og reforhandling av vederlagsavtalen, samt betaling for kunstneres arbeid, spesielt viktig. Her er det snakk om et alvorlig, stort mislighold fra mange institusjoners side, som krever tettere oppfølging fra meg og NBK. Vi må dessuten gjøre det enklere for kunstnerne å vite hva de har krav på.

K: Mange kunstnere er frilansere. Ofte har de ikke skikkelige kontrakter i sine arbeidsforhold, og får aldri pensjonspoeng. Har du noen tanker om det?

R: Det er viktig å finne generelle løsninger som fungerer for mange, og at alle gis en rettferdig pensjon. Det er stadig flere som jobber under lignende betingelser som kunstnere, altså frilansere og selvstendig næringsdrivende, og det gir meg tro på at man kan oppnå større forståelse for at vi må få innført pensjon fra første tjente krone.

K: Du ser ikke kunsten isolert, men vil se kunsten mer direkte i forhold til samfunnet ellers?

R: I aller høyeste grad. Jeg mener at kunsten bør oppfattes som helt sentral for et samfunn . Det er også derfor det er så ekstremt viktig å styrke kunstens plass i skolen.

K: Når du nå går fra styreledervervet i UKS til NBK, er det noe noe viktig du kunne gjøre i UKS, men som du ikke kan gjøre i NBK?

R: Jeg vil utvilsomt savne å jobbe med kunstnerboligprosjektet, som jeg har vært tett på de siste årene i UKS. Men ellers ser jeg bare positivt på muligheten som ligger i å jobbe i NBK. UKS har vært en uvurderlig arena for å lære om kunstpolitiske spørsmål, som jeg vil ta med meg videre i arbeidet i NBK.

K: Har du noen tanker om hvordan NBK og du som person kan delta i debatten rundt kunstens verdi? Er det noen tydelig forbindelse mellom det fagpolitiske og slike grunnspørsmål?

R: Jeg tenker definitivt at de tingene henger sammen. Både tilgangen til kunst og muligheten til å lage kunst, er ekstremt viktige – og begge deler skal være mulig, uansett hva slags bakgrunn man har. Verdien her ligger i å anerkjenne kunsten som noe helt essensielt i et hvert demokratisk samfunn. Her ligger det også et ansvar for at disse erfaringene, og mulighetene til å praktisere som kunstner, skal være til stede. Kunsten tilhører alle, og hører hjemme hos alle. Men å få tydeliggjort dette for flere, fordrer et felles ansvar for like muligheter for både kunstnere og publikum.

K: Hva er det første du skal gjøre når du setter deg ned i styrelederstolen etter sommeren?

R: Det første er et reforhandlingsmøte om vederlagsavtalen. Dette arbeidet har pågått i mange år, og det er lagt ned en enorm innsats allerede. Nå er målet at vi får landet noen gode løsninger som gjør det mulig å håndheve avtalen. Rett etter det drar jeg en tur på Arendalsuka, hvor jeg skal innlede i et panel som Kunsternettverket arrangerer. Ellers gjelder det å få satt i gang arbeidet knyttet til regionreformen, for å sikre best mulige forhold for kunstnere i hele Norge. Innad i NBK har jeg som mål at organisasjonen skal ha en sterkere kunnskapsbase, med både statistikk, undersøkelser og analyser.

K: Er det noe du vil si til leserne av Billedkunst?

R: Ta kontakt! Jeg håper at de opplever at NBK er der for dem. Det skal vi uansett fortsette å være – og så skal de få se resultater veldig raskt. Men mest av alt vil jeg nok en gang takke for tilliten.