Hos Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM), eller Nordnorsk Kunsthåndverksmuseum som det for tiden heter, satses det i år stort på kunsthåndverk. Men museet som påstår – med rette – at kunsthåndverk kan være et verktøy for kritikk, protest og motstand, motsier seg selv i utstillingen «Oppleve». 17.06.2020 Kritikk

«Nasjonalgalleriets norske del var helt opp mot 2000-tallet «malen» som regionale kunstmuseer ble målt mot. Det beste man kunne si om dem var at de lignet ‘et lite Nasjonalgalleri’.» Det skriver Dag Solhjell i en kommentar på nettstedet Kunstavisen den 27. april 2020. Uten å diskutere den kritikkverdige prosessen bak avgjørelsen som styret ved NNKM tok da de valgte å sparke Jérémie McGowan fra direktørstillingen i mars var gal eller riktig, kan man i alle fall si at eksdirektøren bevisst har arbeidet for å gjøre museet til noe annet enn en avdeling av Nasjonalmuseet.

McGowan har vært opptatt av at museer ikke er nøytrale, og at NNKM skal være bevisst sin påvirkningskraft og samfunnskritiske stemme. Et fokusområde for ham har vært avkolonialisering og institusjonskritikk. I 2017 stod han bak utstillingsprosjektet «There Is No» som forvandlet NNKM til et samisk kunstmuseum, Sámi Dáiddamusea, for å sette lys på – og stille spørsmål ved – det faktum at det per i dag ikke finnes noe samisk kunstmuseum i Norge. Det til tross for at etableringsprosessen startet allerede på 1970-tallet.

Den aktivistiske museumsperformancen vant flere velfortjente priser, deriblant «årets museum 2017», og er en av grunnene til at McGowan har fått stor støtte etter at han ble sparket fra direktørstillingen. I en rekke kronikker og kommentarer har han blitt hyllet både av ansatte ved museet og støttespillere i kunst- og kulturfeltet, lokalt og nasjonalt.

Utstillingen jeg nå er sluppet inn på museet for å se, ble det siste prosjektet brakt frem av McGowan. Den er del av et større prosjekt som handler om å for en periode, gjøre Nordnorsk Kunstmuseum til «Nordnorsk Kunsthåndverkmuseum». Med andre ord et prosjekt med klart slektskap til tidligere prosjekter fra McGowans tid ved museet.

Håndarbeid i fokus

Skillet mellom det som er planlagt skal skje når koronastengningen oppheves i museets første etasje, og det som skjer i utstillingen som vises i andre etasje, er betydelig. I første etasje får Tromsø by noe jeg vil si er et godt, nytt tilbud – nemlig en mulighet for både voksne og barn til å utforske ulike kunsthåndverks teknikker og materialer. Museet har bygget om hele etasjen og byttet ut utstillingsrommene med arbeidsbord for ulike typer håndarbeid. I tillegg har museet fått en ny møteplass i form av en større og atskillig mer innbydende kafé enn museet tidligere hadde. Planen er – slik jeg forstår det – å invitere kunstnere til å holde workshops og andre typer arrangementer og aktiviteter i første etasje. Slik kan museet både oppfordre til kreativ tenkning gjennom hendene og være et møtested for kunstnere og andre som ønsker å lære bort eller lære av andre. Det er her i første etasje at McGowans ønske om å skape et aktivt museum som gjør mer enn å stille ut kunstverk på vegg og pidestaller, er synligst.

I museets andre etasje er det tid for kontemplasjon uten fysiske møter mellom hender og materialer. Tepper, skulpturer, installasjoner og en rekke mindre gjenstander i kategorien vaser, krukker, skåler og lignende brer seg over flere rom. Utstillingen, som har fått den kjedelige tittelen «Oppleve», oppleves på ingen måte som radikal – hvis man skal se den i lys av beskrivelsene som er brukt for å karakterisere McGowans museumspraksis. Den er ikke dermed sagt uviktig. Å løfte fram kunsthåndverket er i tråd med den gryende interessen for materialitet i dag. Det er likevel en del forvirrende valg som er gjort som gjør det vanskelig å skjønne hvor museet vil.

Hvor er kritikken?

Den første kilden til forvirring er teksten «Kunsthåndverk kan også være et verktøy for kritikk, protest og motstand» som står skrevet med store bokstaver på veggen og ønsker velkommen til utstillingen – den hevder (kort fortalt) å utfordre stereotypiene om at kunsthåndverk er harmløst og passivt. Teksten i seg selv har jeg ikke noe å si på, men den samsvarer ikke med det (meste) jeg møter i utstillingen. Det er i alle fall ikke snakk om et gjennomgående politisk engasjement som tar et klart standpunkt og etterspør endring. Heller enn et tydelig politisk budskap er det det poetiske, undrende og gåtefulle uttrykket som er mest gjennomgående i utstillingen, hvor man for eksempel finner Kari Aasens vase Drømmende aftenrød (1998), Eeva Henna Aaltos gåtefulle veggteppe Drømmer i mørketiden (1992), Britt Haldis Fuglevaags veggteppe Havets Frukt (1977), Ingunn Utsis Båra bær steinen, (1998), Jon Gundersens skulptur Et steinkast fra virkeligheten (1999) eller Ann Kristin Einarsens Sol fulgt av måne fulgt av sol fulgt av måne (2011). I tillegg til verk fra museets egen samling er også Marit Ellisiv Landsend og Silje Figenschou Thoresen invitert til å bidra med et arbeid hver i utstillingen.

Selvsagt kan man si at forankringen i dyre- og planteriket, som viser seg i flere av verkene, kan ha en klimapolitisk brodd i seg. For eksempel kan Landsends hvite keramikkryper i De uskyldige (2020), som står samlet i klynge på gulvet, ses som en samfunnskritisk kommentar til menneskets globale klimapolitikk og dens innvirkning på dyreriket. Men er det et aktivistisk prosjekt?

Motstand kan man riktig nok spore i en del av de formale uttrykkene som vises. I installasjonen Stående/hengende verk (2014) har Figenschou Thoresen komponert ulike trematerialer og verktøyer i en lekende sammensetning hvor verktøy står igjen og er del av installasjonen. Verket, eller snarere byggverket, har en morsom rebelskhet over seg i måten de ulike delene er stablet sammen på. Som om kunstneren med vilje unnlater å følge reglene man gjerne forventer ved bruk av slike verktøy og byggematerialer. Men igjen, er det aktivisme?

Velger bort materialiteten

Jeg undrer meg også over verksskiltene. Disse er tilsynelatende utført for hånd med sort tusj på blanke teipbiter klistret på veggen. Selv om de bryter med den klassiske data-printede versjonen, virker det håndverksmessige her litt tilgjort. Men det er ikke selve utførelsen jeg stusser mest over. Det er mangelfull informasjon som gir inntrykk av at museet har «valgt bort» materialiteten. Skiltene opplyser kun om kunstnernavn, verkstittel og årstall. Det vil si, de fleste har fått med årstall også, men flere mangler til og med dette til tross for at det er informasjon som er tilgjengelig i museets samlingsdatabase (som er tilgjengelig på digitalt museum). Med mindre du vet på forhånd at Solveig Elisabeth Ovangers skulpturer Hemisfære I (2012) og Hemisfære II (2012), formet som to store halvkuler som stikker ut av hver sin vegg, er laget av fiskeskinn og med en spesiell garveteknikk som kunstneren har lært seg i Øst-Sibir, så får du ikke vite det i utstillingen heller. Og det er jo ikke nødvendigvis et dårlig valg, da denne typen informasjon fort kan bli for styrende i fortolkningen. Men akkurat i dette tilfellet, hvor jeg står i en utstilling som hevder å sette fokus på håndarbeid og nærkontakt med materialer, fremstår det som et merkelig valg.

At årstall mangler på en del verk, oppleves som hastverksarbeid. At de konsekvent har valgt å ikke si noe om materialet, må jeg tro er et bevisst valg fra museets side. Spørsmålet er hvorfor? Hvorfor ikke heller følge opp det som skjer i første etasje og bruke materialiteten og det taktile som inngang til refleksjon? Det ville gjort utstillingen langt mer relevant i lys av dagens diskusjoner omkring nymaterialisme i samtidskunsten.

Det jeg aner kan være et mål med det museet selv kaller kunsthåndverksaktivisme, er å viske ut tradisjonelle skiller mellom høykunst/lavkunst og billedkunst / doudji / kunsthåndverk ved å styrke kunsthåndverkets posisjon. Utstillingen kan på sett og vis sies å utfordre dette skillet når gjenstander som skåler og vaser får så stor plass som det gjør her – over tretti objekter i den nevnte kategorien er stilt ut på til sammen tre lange «bord». Flere av verkene, som for eksempel Iver Jåks’ Fri rekonstruksjon av to installasjoner (1997) – som opptar halve det største utstillingsrommet – kan også falle inn under både den ene og den andre kategorien. Spørsmålet her er vel egentlig hvor interessant diskusjonen om hva som er billedkunst og hva som er kunsthåndverk, egentlig er?

Utstillingen reiser også sentrale spørsmål hva gjelder museets samlingsstrategi. Her kunne man tatt en lengre diskusjon angående hva utvalget som presenteres sier om museets mangfold – eventuelt manglende mangfold – i kunsthåndverkssamlingen. Hvem er representert i samlingen, hvordan har verkene havnet i samlingen (gaver eller egne innkjøp?), og i hvilken grad representerer dette kunstproduksjonen i landsdelen?

For å understreke: Jeg blir revet med av flere av verkene. For eksempel av Jon Gundersens vittige skulptur Et steinkast fra virkeligheten (1999) som med en bøyd mobiltelefon i stein (?) blir en vittig kommentar om teknologi, natur og virkelighet. Det er også fint å se Hanne Friis sine skulpturer Klump (1998) og Sort rot (2002) åpne og avslutte utstillingen, og ikke minst vekkes interessen av de allerede nevnte verkene til Landsend, Figenschou Thoresen og Jåks. Men mer enn et eksempel på kunsthåndverk som kritikk, protest og motstand (hvilket kunsthåndverk absolutt kan være) så er det en, om ikke passiv, så i alle fall ganske harmløs presentasjon NNKM gir i utstillingen «Oppleve».