Fem favoritter (denne gangen ble det seks): Håkon Bleken 11.08.2021 Intervju

1 Nike fra Samothrake (hellenistisk skulptur, ca. 200–190 fvt.)
2 John Heartfield, Wie im Mittelalter … … so im Dritten Reich (fotomontasje, 1934)
3 Thomas Mann, Doktor Faustus (roman, 1947)
4 Til min Gyldenlak av Henrik Wergeland (dikt, 1845)
5 Jødisk partisansang av Georg Johannesen (dikt, utgitt 1966)
6 Tove Ditlevsen (dansk poet og forfatter, 1917–1976)

Kjetil Røed: La oss begynne med begynnelsen, også historisk: den bevingede, men i dag hodeløse antikke marmorskulpturen Nike fra Samothrake. Den er kjent som en av veldig få originale hellenistiske skulpturer, i motsetning til de romerske kopiene. Hva er det som betar deg med den?

Håkon Bleken: Den skulpturen er det absolutte toppunkt når det gjelder kunst. Fullendt på så mange vis, en enorm inspirasjon for meg gjennom hele mitt liv. Selv om den ikke kan sies å ha påvirket meg direkte, har jeg den ofte i bakhodet når jeg jobber. Den kan ses i Louvre i Paris, men en flott kopi av skulpturen står faktisk i Stockholm, på Waldemarsudde. Prins Eugen fikk ta i den. Den skulle jeg gjerne hatt i hagen selv!

KR: John Heartfields fotomontasje Wie im Mittelalter … … so im Dritten Reich (1934) er et ganske annet sted enn antikke skulpturer, med kombinasjonen av hakekorset og Kristus?

HB: Fabelaktig. Den øverste delen av bildet viser Kristus på korset, og i den nederste halvdelen finner vi en mann spikret på hakekorset. Det gjorde enormt inntrykk på meg. Politisk kunst på topp. Heartfield viser hvor langt man kan trekke det, egentlig. Verket viser hvordan man kan ha politisk kunst som går rett på sak, uten at kunstverket svekkes. Egentlig kan jeg takke Jan Brockmann – professor i estetikk og første direktør for Museet for samtidskunst – for at jeg fikk sett det, – det var han som dro meg med for å se det da vi var i Berlin sammen for mange år siden. Det er et altfor lite kjent verk.

KR: Akkurat Kristus-­figuren i politisk kontekst kan man jo også se i ditt kunstnerskap?

HB: Ja, selv om jeg ikke er personlig kristen, er det sterkt materiale i bibelfortellingene som kan brukes i andre sammenhenger. Jeg har brukt mye derfra. Ikke minst korsveien, hvor det ikke bare er noe meditativt, men en oppfordring til handling.

KR: Sant. Siden vi snakker om messianske figurer, er det en annen kar som også går langt tilbake, om enn ikke så langt som Kristus selv. Faust. Eller nærmere bestemt hovedpersonen i Thomas Manns roman Doktor Faustus (1947) – Adrian Leverkühn, som han heter – som gjør en deal med djevelen. Han selger sjelen sin for å bli en fremragende komponist. Hva har fascinert deg med ham?

HB: Han er et fengslende bilde på forholdet mellom smitte og kulturelle uttrykk – eller evnen til å uttrykke seg. Man trenger en ubalanse, noe som trekker ting i uforutsette retninger, kanskje ødelegger … Alt som frister, er jo en form for smitte, men også kunstneriske ambisjoner kan være det. For at man skal være produktiv og få til noe kunstnerisk, må man være smittet, men det må også være en balansegang. Blir man for smittet, er det nedenom og hjem. Det er dét som skjer med Leverkühn.

KR: Det er spennende, det du sier om at man må være smittet som kunstner, men ikke for smittet … Hvem er det som er Faust i dag, da? Hvem er djevelen?

HB: Akkurat nå – bortsett fra korona – kan man bli smittet av likegyldighet. Det meste av elendighet og vold foregår så fullstendig uten synlig blodsutgytelse … En italiensk filosof sa for ikke så lenge siden at man i dag enten er død eller lever i en kritisk tilstand hvor samfunnet når som helst kan falle sammen som et korthus … Det er jævla godt sagt, altså. Det er ikke noe fundamentalt, noe som holder ting sammen, alt er oppløst, oppløst …

KR: Det er ikke noen moral eller dannelse, noe substansielt?

HB: Det er ingenting. Det er det som er det jævlige. Vet ikke om man kan kalle det en sykdom eller smitte, men jeg tror i hvert fall det er en tilstand som truer oss.

KR: Da må vi kanskje verne om de små ting? Jeg tenker på de diktene du nevnte. Du skulle egentlig bare velge ett av dem, men de er så gode at vi tar med begge. Hvorfor er de viktige for deg?

HB: Begge er fabelaktige. Wergeland er kanskje mest strålende i sine dødsdikt, og der er Til min Gyldenlak best. Det som griper meg sånn med det, er formbevisstheten der, og tonen av eksistensiell karakter og hvordan de forenes.

Til min Gyldenlak

Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.

Idet jeg raaber: med Vindvet op!
mit sidste Blik faar din Gyldentop.
Min Sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.

Togange jeg kysser din søde Mund.
Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk,
min Rosenbusk!

Udsprungen faaer jeg den ei at see;
thi bring mig Hilsen, naar det vil skee;
og siig, jeg ønsker, at paa min Grav
den blomstrer af.

Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst
den Rose laa, du fra mig har kyst;
og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus
dens Brudeblus!

Henrik Wergeland

Trykket i Morgenbladet, 24. mai 1845

KR: Han var jo ganske produktiv de siste timene av sitt liv. Han skrev de diktene helt mot slutten, og det er jo døden diktet handler om. At blomsten – gyllenlakken – overlever ham. Som snart skal dø. Hva tenker du om døden? Du er jo en moden mann, hvordan har tankene om døden forandret seg gjennom livet for deg?

HB: Fy faen, jeg syns det er vanskelig å forsone meg med den tanken der, gitt. Plutselig kan man komme på det, at dette skal jeg ikke se mer. Det kan være de enkleste ting. Det er forskjellen – at det ikke blir enklere å tenke på døden, men egentlig verre og verre.

KR: Men gyllenlakken, at han kan glede seg over den med en slik formbevissthet da han snart skal dø, ligger det ikke en forsoning i det?

HB: Muligens, men jeg er ikke dér.

KR: La oss ta et lite hopp, tilbake til det politiske igjen. Livet. Eller trusselen mot det som man kan styre gjennom ved å være bevisst hva som skjer i verden. Georg Johannesens dikt Jødisk partisansang. Hva tenker du om det? HB: Der er vi tilbake til Heartfield-­land igjen, kanskje. Igjen syns jeg dette er fabelaktig fordi han kan være så eksplisitt politisk, handlende nesten, uten at det kunstneriske svekkes.

KR: Er det en motsetning mellom den formbevisste skjønnheten hos Wergeland og Johannesens agitatoriske poesi?

HB: Nei, jeg syns ikke det er en motsetning akkurat. Faktisk vil jeg si at begge diktene gjør inntrykk på grunn av den formale strengheten, stramheten i linjene. Det er ikke noe slinger i valsen.

KR: Men avviser ikke Johannesen skjønnhet? «Denne sang er bare blod og ikke blekk / Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk», skriver han jo. Det er ikke noe blomster og pene ting her. Her er det virkeligheten som gjelder.

HB: Jeg opplever det ikke sånn. Det er mer evnen til å transformere følelsene i lyrisk form hos begge, jeg liker. Og egentlig skjønnhet hos Johannesen også, selv om det er blod og ikke blekk. Begge er korte tekster, men opplevelsen er evigvarende, jeg klarer ikke slutte å tenke på dem.

KR: Så var det Tove Ditlevsen. Du hørte henne på 1960-­tallet?

HB: Ja, jeg hørte henne med noen andre danske diktere i Studentersamfunnet. Jeg satt på første benk og tenkte hvor stort det var å oppleve Ditlevsen lese. De var jo temmelig berusede, alle sammen, men gud bedre så proffe de var da diktene skulle leses.

KR: Hvilket dikt er det du husker best?

HB: Kjærlighetsdiktet De evige tre (i Lille verden, 1942). «Det er to mænd i verden, der / bestandig krydser min vej, / den ene er ham jeg elsker, / den anden elsker mig.» Banalt, egentlig, men sant og godt! Det er blitt min yndlingstanke, det der med det banale i kunsten, forresten – det er jo uhyre vesentlig.

KR: Hvordan da?

HB: Det bringer deg nærmere de opprinnelige tingene, og kan være veldig uttrykksfullt sett i forhold til virkelighetens grusomhet, for eksempel. Da kan det banale bli utrolig frigjørende.

KR: Det er jeg veldig enig i. Både latterens enkelhet og banalitetens linje går kjapt inn mot det som er sant. Det er fint. Hvorfor er det da slik at så mange frykter det banale? Er det ikke fordi det banale berører noe fundamentalt ingen blir helt ferdig med?

HB: Det er det ingen som helst grunn til å være redd for det banale. Det har jeg forresten lært av de politiske kunstnerne jeg har nevnt, at det er bedre å gå rett på sak enn å anstrenge seg for å si det mer kunstferdig. Det er som jeg pleier å si til studentene mine; det er mye bedre å gå for langt enn å holde tilbake, for da kan du faktisk se når du går for langt. Og da har du lært noe jævla viktig.

Jødisk partisansang

Dette lys er ikke solen, men en brann
Disse skyer er av røyk og ikke vann
Denne grunn er bare aske, ikke jord
Denne sang er bare handling, ikke ord

Det vi ligger i er piggtråd, ikke lyng
Dirigenten roper: skyt, og ikke: syng
Med gevær og ikke stokk står vi parat
og i hånden ingen gren, men en granat

Det som tordner er kanoner, ikke storm
Det som lyner er et folk i uniform
Dette folk er ikke folket, men en rest
Det er mennesker som dreper, ikke pest

Denne sang er bare blod og ikke blekk
Dette folk er ingen fugl som kan fly vekk
Denne krig er ingen krig som kan gi fred

Vi har reist oss og kan se vi er slått ned

Georg Johannesen, hentet fra Nye dikt (1966).