De nærmeste er de vanskeligste 04.10.2023

Hvordan skal man forklare sin nærmeste familie at man ikke vil leve mer? Dette er ett av flere vanskelige spørsmål som stilles i Ronja Krokstrand Gravklevs selvbiografiske og svært personlige kortfilm høyere enn himmelen (2023). Klipp fra sommerferier, lek med broren og farens vitser blandes med refleksjoner rundt brorens selvmord og kunstnerens eget følelsesliv. Det er ikke en film som forsøker å gi entydige svar, men som utforsker de mørke tankene mange velger å holde tilbake, i frykt for å såre eller skremme familie og venner.

Filmen til Gravklev er et av flere verk i årets utgave av Høstutstillingen – hovedsakelig av unge og relativt uetablerte kunstnere – som tar for seg vanskelige eller ubehagelige følelser knyttet til familierelasjoner. Jonas Yang Tislevolls fotoportrett The final goodbye (2022) avbilder kunstneren og hans biologiske mor forfra, hodet hans forsiktig lent på skulderen hennes. Tislevoll er adoptert fra Sør-Korea og er én av flere adopterte som har vært mye i mediene de siste årene. I likhet med mange med denne bakgrunnen, har han gjennom å fortelle om erfaringene sine forsøkt å gjøre storsamfunnet klar over de ulike utfordringene adopterte gjerne opplever. Disse kan være mange og ulike, men inkluderer – slik jeg forstår det – utenforskap, mangel på tilhørighet, følelsen av å være fratatt en identitet og mer.

Portrettet er tatt den siste gangen Tislevoll og den biologiske moren hans møttes. Etter at Tislevoll fant henne i Seoul, traff de hverandre flere ganger over en kortere periode, helt til hun fortalte at de ikke kunne møtes mer fordi adopsjonen fortsatt var hemmelig for ektemannen, foreldrene og de andre barna hennes. Med denne historien i bakhånd blir det tilsynelatende lykkelige bildet tilført en sentimental dimensjon. Man kan anta at Tislevoll, hjerteskjærende nok, ikke bare har blitt stående uten tydelige svar, men også et annet utfall enn det han kan ha håpet på da han satt i gang med å lete opp moren.

Selv om ett av de tre fotografiene fra Mario de la Ossas serie How to mend a broken heart (2022) viser kunstnerens far, er det ikke umiddelbart klart at prosjektet handler om familiebånd. Det første fotografiet viser en eldre sammenteipet koffert på en krakk, omgitt av frodige potteplanter, mot et gulv dekorert med spanske fliser. Det andre fotoet avbilder et flekkete og hullete laken med skygger fra omliggende fauna dansende på flaten. Det tredje bildet er av en godt voksen mann – den nevnte faren – sittende i et basseng. Kanskje handler det om et liv som går i langsomt tempo, hvor endringer er sjeldne og dagene lange? Bildene kan like gjerne forstås som et portrett av en mann og hans hjem som en fortelling om relasjonen mellom fotografen og den avbildede. Denne flerstemtheten, eller kanskje rettere sagt tvetydigheten, oppleves som en kvalitet. Man får lyst til å se på bildene mer enn én gang.

Per Teljer har arbeidet med video siden 1990-tallet og er del av en generasjon norske kunstnere – blant dem Lotte Konow Lund, Elisabeth Mathisen, Jannicke Låker og Mattias Härenstam – som utnyttet videomediets potensial til å vise eller iscenesette ubehagelige følelsesuttrykk og situasjoner. Teljer følger opp dette sporet i norsk kunst på årets høstutstilling med et nytt videoverk, laget i samarbeid med skuespiller Lars Bonnevie Hjort. Mamma (2023) er en kort loop, bestående av et nærbilde av Hjort som hulker rister, hulker og gråter og gjentar ordet «mamma». Det er et ubehagelig skue, i den forstand at man blir sittende med følelsen av å sniktitte på en intim situasjon. Samtidig blir det nærliggende å tenke på hvorfor man kan oppleve ubehag. Er det for eksempel fordi man ikke forventer at en godt voksen mann skal hulke etter mamma?

Filosofen Sara Ahmed hevder at hvordan vi reagerer følelsesmessig, betinges av kulturell tilhørighet. Følelsene er dermed ikke utelukkende et resultat av en forhandling mellom det som skjer rundt oss og det som skjer i oss. Hvordan vi tolker andres følelsesuttrykk – og i hvilken grad vi opplever dem som ubehagelige – er antagelig knyttet til de forventningene vi har til andres kjønn, alder, utdanning, klassetilhørighet og mer. En voksen mann som hulker ukontrollerbart, vil kunne oppleves som patetisk eller stakkarslig. Et barn som gjør det samme, vil kanskje fordre en mer empatisk og omsorgsfull reaksjon fra de fleste voksne. Når Teljer her utnytter nærbildets kapasitet til å skape ubehag, er hensikten antageligvis også å få oss til å reflektere rundt hvorfor vi reagerer som vi gjør, men også peke på sorg som en følelse som kan ta overhånd, gjøre oss desperate eller ute av stand til å styre oss selv.

Skulpturen Minnestrådar (2022) av Rasmus Arvidsson, består av bomullstråder fra farens håndkle, vist liggende på en sokkel. Når man rydder i et dødsbo, er det ikke uvanlig å oppleve at selv hverdagslige gjenstander blir tilført en aura av sin tidligere eier. Ut ifra tittelen kan man tenke at de skjøre og tynne fibrene representerer Arvidssons minner om faren. Den sentimentale koblingen mellom et familiemedlem og stoffrester er typisk for kunsthåndverkstradisjonens besjeling av materialer, men også ny-spiritualistiske idéer om døden som har fått større fotfeste etter hvert som den organiserte religionens posisjon i samfunnet og betydning i flertallets liv, har blitt mindre.

Som dette knippet med verk i Høstutstillingen 2023 viser, lages det utvilsomt mye kunst som enten griper fatt i hvordan våre emosjonelle liv påvirkes av familiebånd, eller som bruker familiemedlemmer som utgangspunkt. Samtidig er det ikke gitt at vi blir mer empatiske, flinkere til å utrykke oss, eller får en bedre forståelse av hvordan emosjonene våre påvirkes, gjennom å oppleve kunstverk som sikter seg inn på familierelasjoner og alt det vakre og vanskelige de bringer med seg. Ofte er den utfordringen denne kunsten står i, hvordan den skal omsette levde erfaringer til et estetisk tiltalende prosjekt – noe mer enn en illustrasjon av en personlig historie. Kanskje er det nettopp derfor de nære tingene paradoksalt nok er blant de vanskeligste å lage engasjerende kunst om.