Victor Lind får Rune Brynestads minnestipend 10.04.2018

Victor Lind (77) har bakgrunn som grafiker, men har gjennom et langt kunstnerskap utvidet sin praksis til å omfatte video, foto, tekst, lyd, maleri, installasjon og skulptur. Mange kjenner ham kanskje også som medlem av GRAS-gruppa på 60- og 70-tallet. Den politiske bevisstheten er noe som har fulgt ham gjennom hele kunstnerskapet – fra skarp kritikk av Vietnamkrigen på 70-tallet, til hans nesten tyveårige prosjekt om skjebnen til de norske jødene under andre verdenskrig. Nå tildeles han det største ettårige stipendet som er mulig for kunstnere å få – på 400 000 kroner. 

– Jeg er veldig glad og takknemlig, sier Lind.

Det største kunstnerstipendet i Norge

Rune Brynestads minnestipend er Norges mest høythengende stipend for kunstnere, og deles hvert år ut til en som har utmerket seg med et eksepsjonelt kunstnerskap. Det er opprettet av Billedkunstnernes Vederlagsfond til minne om Rune Brynestads (1935–1983) innsats for å virkeliggjøre fondet, og innstilles av Norske Billedkunstneres stipendkomité.

– Det føles også veldig nært. Jeg kjente Rune Brynestad veldig godt fra 60-tallet, og vi hadde – sammen med andre – uendelige samtaler om hvordan vi skulle greie å danne en fagorganisasjon for billedkunstnere. Så endte jo arbeidet opp med konstellasjoner som ble til dagens Norske Billedkunstnere, og stipendordningene vi har i dag. Så det er en lang sammenheng i dette, og det gjør at det føles ekstra spesielt å motta Rune Brynestads minnestipend, sier han.

I slutten av mai 1974 innkalte Bildende Kunstneres Styre til en landskonferanse der alle billedkunstnernes landsforeninger og distriktsorganisasjoner var representert. Det var etter lang tids arbeid med å danne grunnlag for et nytt faglig felleskap. Kunstnerstanden som helhet manglet et effektivt organ som kunne koordinere de forskjellige fagorganisasjonene. Den nye landsdekkende fagorganisasjonen, som fikk navnet Norske Billedkunstneres Fagorganisasjon (NBFO), ble dannet i november samme år. Victor Lind var første formann. Rune Brynestad ble formann to år senere.

– Vi jobbet jo hardt for disse ordningene som er på plass i dag, det var heldagsjobbing. Og det ble resultater av det arbeidet, som for min del har betydd at jeg har kunnet jobbe med ting som ikke har vært beregnet å selge – men som har vært viktige. For jeg har fått enten garantiintekt eller stipender siden 1984. Siden det er flere kvalifiserte kunstnere enn det er stipender, er mange nødt til å lage ting som skal selges. En må rett og slett overleve i hverdagen. Tvers gjennom dette skal man lage kunst, og da vil man jo at det skal være viktig. Ellers kunne man jo gjort noe annet, sier han.

En viktig kunstpolitisk stemme

«Kollektivt minne står særlig sentralt i Linds kunst. Gjennom sine arbeider problematiserer han historieskriving og offentlig hukommelse på en måte som alle kan relatere seg til, uansett alder og bakgrunn. Lind kjennetegnes også ved sin stadige evne til fornyelse og utvikling. Han har hatt et aktuelt og samtidig uttrykk gjennom hele sin karriere og innenfor alle sjangre – fra maleri og grafikk til aksjonsbasert kunst», heter det i komiteens begrunnelse for tildelingen. 

«Lind har også vært en svært viktig kunstpolitisk stemme gjennom flere tiår. Han har alltid vist stor interesse for den yngre kunstscenen, og er en deltagende kunstner som engasjerer seg i hele kunstfeltet».

En dag sto Victor Lind i Hekkveien i Oslo, med en historisk bevissthet om at nettopp der han sto lå en gang et gartneri. En dag i 1942 ble gartneriet fylt med nærmere 1 000 mennesker – halvparten jøder – som derfra ble transportert til Sverige.

– Nå var stedet fullt av bygninger. Det var et historisk sted, men uten et skilt som forklarte det. Og hva gjør man som kunstner når man finner et fint sted? Man vil vise det frem, sier han.

Lind jobbet med parkprosjektet «Dette er et fint sted» i flere år. Parken ble en virkelighet i årene 2008–2013, og ligger ved flyktningrutens begynnelse. «Herfra kan du se der gartneriet lå, byen og stjernene», som det står gravert inn i den åttekantete stjernen på parkens platå.

– Jeg oppfatter yrket mitt som en måte å konsentrere erfaringer på, ikke foredle, men presisere. Poenget er ikke om det er kunst eller ikke, det som betyr noe er utsagnenes presisjon og konsentrasjon, viktighet, relevans i forhold til tid og sted du snakker ut fra, sier Lind.

100 taxier utenfor Frognerparken

Torsdag 26. november 1998 sto 100 taxier på rekke overfor inngangen til Frognerparken, i Kirkeveien. De var del av Linds utendørs installasjon «I’ll bring you home – Contemporary memory». Lind selv inviterte publikum og presse på kaffe, og for å se taxiene stå der i timen mellom fire og fem om morgenen. Torsdag 26. november 1942 startet deporteringen av jøder i Norge. 100 taxier sto og ventet overfor inngangen til Frognerparken. Sjåførene av dem skulle sammen med norske statspolitimenn hente jødene hjemme og bringe dem til fangeskipet Donau ved kaia i Oslo.

– Det dreier seg alltid om å vise noe viktig, sier Lind.

– På grunn av ordningene som både jeg og Rune Brynestad jobbet for å få på plass, kunne jeg få til det. Nå har vi NBK som kan lønne ansatte for å jobbe med ordninger for kunstnere. Det er helt enestående. Det er synd Rune ikke er her lenger.

Fylte salene på Kunstneres Hus

Lind er utdannet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1966) og Statens Kunstakademi (1969). Han bor og arbeider i Oslo. Arbeidene hans har blitt innkjøpt av blant annet Nasjonalmuseet, KODE og Lillehammer Kunstmuseum, og han har i løpet av sin karriere stilt ut ved anerkjente kunstinstitusjoner som Bergen Kunsthall (2010), Galleri F-15 (2008) og Henie Onstad Kunstsenter (1994). I 2012–2013 fylte han alle salene på Kunstnernes Hus med utstillingen «Contemporary Memory», en kulminasjon av nesten tyve års arbeid og en fullstendig presentasjon av en verkssyklus med samme tittel.