Maia Urstad får Norges største ettårige kunstnerstipend 29.05.2019

– Jeg er også stolt og glad på mitt fagfelts vegne, lydkunsten kan nok fremdeles gå under radaren for mange, sier årets mottaker av Rune Brynestads minnestipend.

«Hun skiller seg ut blant mange lydkunstnere gjennom sin særegne måte å bearbeide lyd visuelt på. Urstad har en unik evne til å forankre lydkilder i et fysisk materiale, og vise de konkrete manifestasjonene av lyd; altså hvordan lyden når oss», heter det i Norske Billedkunstneres stipendkomités begrunnelse for tildelingen.

Som tidligere medlem av stipendkomiteen har Urstad selv vært med på å vurdere kandidater til Rune Brynestads minnestipend.

– Vi gikk til oppgaven med ærefrykt, det var ingen lett oppgave fordi det var så mange bra kunstnere å velge mellom. At jeg noen år senere skulle bli den som blir tildelt dette stipendet gjør meg veldig glad og jeg tar det som et stort kompliment. Det er utrolig, det er fantastisk, jeg er rørt, takknemlig og ikke så lite overveldet, sier hun.

Foregangsfigur for lydkunsten

Urstad jobber med lyd ut fra mange strategier og innfallsvinkler, blant annet gjennom performance, installasjon og stedsspesifikke arbeider, eller i skjæringsfeltet mellom kunst og vitenskap. Og karrieren hennes strekker seg fra tidlig 80-tallet da hun ble uteksaminert fra tekstillinjen på Kunsthøgskolen i Bergen. For mange er hun mest kjent for sitt arbeid med radio – både som visuell gjenstand, kulturelt fenomen, og kanskje først og fremst, som en snart utdatert form for kommunikasjonsteknologi.

– Tekstilen ble etter hvert mest en måte å tenke på, etter som tida gikk så jeg at renning og innslag hadde korrelasjon til tid og rom, sier Urstad om inngangen til lydkunsten.

– Jeg tenkte for eksempel på innslag som tid og renning som rom og begynte å lage «lydlige tekstiler» og eksperimenterte med immaterielle teksturer istedenfor selve det fysiske materialet. Etterhvert samarbeidet jeg med kunstnere fra andre fagfelt, som Sissel Lillebostad, Prosjektteatrets Tone Tjemsland og Svein Ove Kirkhorn. Vi jobbet med sammensetning av lyd, bevegelse, visuelle element og ulike elementer i rom, og kalte det likestilt dramaturgi, forklarer hun.

Stipendkomiteen nevner også samarbeid med andre kunstnere i sin begrunnnelse:

«I flere av hennes mest kjente verk møter vi radioapparater og kassettspillere som lydlige og skulpturelle elementer i store, romlige installasjoner. Urstad er også kjent for sitt mangeårige samarbeid med tekstilkunstneren Hilde Hauan Johnsen. Her smelter lyd og eldre tekstile håndverksteknikker sammen i en serie installasjoner der lydkomposisjoner representeres visuelt ved hjelp av de lysende trådene i en fiberoptisk vev. Urstad er en foregangsfigur som har betydd mye politisk, både for andre lydkunstnere og for billedkunstfeltet som helhet. Hun er en av dem som over en årrekke har kjempet lydkunsten inn i gallerirommet og bevist at også lyd kan stilles ut».

Også lyd kan stilles ut

– Lydkunstens historiske tidsramme er relativt kort, men mye har skjedd. Jana Winderen og Jørgen Træen og jeg gjennomførte i 2001 motlyd, en 10 dagers «festival» med fokus på lyd som støy – støy som kunst – kunst som lyd. Forskere, musikere, komponister, billedkunstnere og andre bidro med konserter, lydinstallasjoner, film, forelesninger og diskusjoner, generert utfra vår egen interesse for noe vi gjerne ville høre, se, og lære, sier Urstad.

– Sissel Lillebostad og jeg laget romlige installasjoner med lyd uten å ha noe navn på det vi drev med. Vi begynte i 1985 og holdt på de neste elleve årene, lydkunst var ikke et begrep som hadde kommet til landet enda, så vi kalte det audiovisuelle installasjoner.

I starten av 2000-tallet dukket det opp flere personer i Bergen med interesse for gråsonen mellom lydlige og visuelle uttrykk.

– Som et fint knippe ildsjeler med bakgrunn fra kunsthistorie, musikk, billedkunst, arkitektur, filosofi begynte vi å eksperimentere med det som etterhvert ble til Lydgalleriet. Det ble et sentralt sted for kolleger innen et fagfelt som hadde liten plass i vanlig visningsarenaer. Lydgalleriet er stadig en vital institusjon, og det er flott å se at aktiviteten er der og at utviklingen går videre, sier Urstad.

For henne har visuelle elementer og radioen som konseptuelt, lydlig og visuelt element vært enuttømmelig kilde til kunsterisk inspirasjon.

– Selv om jeg gjør mange andre arbeid er dette noen jeg jevnlig har vendt tilbake til, som Meanwhile, in Shanghai..., Crackle Stories under Off the Page i Oslo og nylig MURMUR vist i Athen.

Et verk som kan sees i disse dager i ei løe på Osterøy Museum, er SPRANG – et samarbeid mellom Urstad og Hauan Johnsen – utviklet i nært samarbeid med Bergen senter for elektronisk kunst (BEK) og kurator Anne Marthe Dyvi. SPRANG vil være tilgjengelig for publikum i totalt tre år.

– Det gir mening og er kjekt å være med på at alt arbeidet vi legger ned, blir værende en stund og at flere får mulighet til å oppleve verket.

Tekst av Katrine Sviland.