At Kunstavisen utviste dårlig dømmekraft da de publiserte Lars Eltons «Fra ‘blendahvitt’ til en miks av farger», levnes det liten tvil om. Valget om å avpublisere kommentaren vitner likeledes om redaksjonelle valg utført i affekt. Tekst av Vilde M. Horvei.

Samme dag som Kunstavisen ble lansert tidlig i januar, ble kunstskribent Lars Eltons artikkel «Fra ‘blendahvitt’ til en miks av farger» publisert. Der forsøker han å uttrykke sin glede over mangfoldet i norsk kulturliv med fokus på Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling for 2019, som viser verker av Wendimagegn Belete, Kamilla Langeland og Germain Ngoma. To dager senere går ansvarlig redaktør Mona Gjessing offentlig ut og beklager: «Jeg beklager at jeg som ansvarlig redaktør ikke var nøye nok i min gjennomgang av Lars Eltons kommentar som ble publisert i Kunstavisen denne uken. Kommentaren avpubliseres i samråd med Lars Elton da språkbruken og vinklingen er av en slik art at den åpner for misforståelser.» (1)

Det skal som oftest mer til enn en kommafeil før det du forsøker å kommunisere, byr på uante konsekvenser. Jamfør det velkjente eksempelet «heng ham, ikke vent til jeg kommer»/ «heng ham ikke, vent til jeg kommer». Det er derimot en vesensforskjell mellom det som har skjedd i Kunstavisen, og grammatisk surr som kan medføre kjedelige misforståelser.

Det er et gjentagende fenomen at etnisitet, kjønn eller legning vektlegges i sammenhenger der dette ikke hører hjemme. Men den typen retorikk Elton benytter seg av, vitner om taktløs og manglende forståelse for både kontekst og ordenes betydning.

Oss og dem

I den nå avpubliserte artikkelen finnes formuleringer som: «Tidligere denne uken skrev jeg om kvinners plass i kunsten […] I dag er det innvandrernes tur», og: «I tillegg til at to av tre nominerte er født i Afrika, er det verdt å merke seg at prisjuryen ble ledet av en kunstner med innvandrerbakgrunn […].» Videre i sin artikkel lister Elton opp en rekke «kunstnere med innvandrerbakgrunn» som gjør det bra i norsk kulturliv, og trekker frem blant andre norske Frida Orupabo, som på bakgrunn av en forelders nasjonalitet passer inn i Eltons mangfoldsoppsummering. Det er et gjentagende fenomen at etnisitet, kjønn eller legning vektlegges i sammenhenger der dette ikke hører hjemme. Men den typen retorikk Elton benytter seg av, vitner om taktløs og manglende forståelse for både kontekst og ordenes betydning.

Elton gir inntrykk av å skrive en aktuell faktabasert sosiologisk kommentar, men skaper istedenfor et «oss» og «dem». Etter en gjennomgang av jurymedlemmenes «etniske bakgrunn» resonnerer han seg frem til at det kun er to etnisk norske medlemmer, og introduserer ren spekulasjon som del av sin analyse: «Siden jeg ikke har vært flue på veggen under juryens forhandlinger, kan jeg ikke si noe om hvem som foreslo de nominerte kunstnerne. Men vi kan bare spekulere på hvordan nominasjonslisten hadde sett ut hvis juryen hadde vært sammensatt av utelukkende etniske nordmenn.» Ved å fundere på hvorvidt «etniske nordmenn» ville valgt annerledes, insinueres samtidig at kunstens egenart ikke har vært juryens kvalitetsmarkør i nominasjonsprosessen, samt danner et skille mellom innenfor og utenfor, «oss» og «dem». Som professor i sosialantropologi, Thomas Hylland Eriksen, skrev i 2016: «Å dele folk inn i oss og dem, på bakgrunn av rase, religion eller etnisitet, er en oppskrift på hat og mistenksomhet. Det visste vi en gang i denne delen av verden, men noen av oss har visst glemt det.» (2)

Elton gir inntrykk av å skrive en aktuell faktabasert sosiologisk kommentar, men skaper istedenfor et «oss» og «dem».

Sviktende redaksjonell innsikt

Eltons tekst er behørig diskutert i halvoffentlige sosiale medier. Men, to dager før den «blendahvite» artikkelen, ble det publisert en annen tekst av Elton der han ønsket å slå et slag for andre enn den hvite cis-mannen. Overskriften var «Kvinnens plass er ikke lenger på kjøkkenet», og skapte ikke like mye furore da den i stor grad sparket inn åpne dører. (3) Det som ikke er blitt nyansert nok i etterdønningene av Eltons ytringer, er de redaksjonelle valgene som er tatt av Kunstavisen så langt.

Da ansvarlig redaktør for Kunstavisen, Mona Gjessing, så seg nødt til å offentlig beklage for det klaveret Lars Elton hadde trampet i med «Fra ‘blendahvitt’ til en miks av farger», valgte hun samtidig å avpublisere artikkelen. Gjessing står selvsagt i sin fulle rett til å velge å trekke en artikkel, men det bør, slik Norsk Redaktørforening også påpeker, være noe redaktører er svært «[…] tilbakeholdne med. Både fordi det innebærer en omskrivning av historien (særlig fjerning av hele artikler), men også fordi det kan medføre at det oppstår ‘hull’ i historier eller saker som vil gjøre dem mindre forståelige eller fullstendige for ettertiden.» (4)

I Norsk Redaktørforenings notat presenteres ulike redaksjoners retningslinjer for fjerning av artikler. Her fremkommer det at samtlige strekker seg langt for å unngå avpublisering. I de tilfellene det drastiske steget det er å trekke en artikkel, likevel må tas, skal det være på bakgrunn av innholdets alvorlighetsgrad: private opplysninger uten offentlig interesse og til sterk belastning for den omtalte; utsagn eller bilder av mindreårige; beskyttelse av mennesker mot seg selv; eller gjengangeren: «Artikkelen i sitt vesen er feilaktig på en måte vi har ansvar for.»

Elton for i dette tilfellet ikke med uriktig faktagrunnlag, personangrep eller omtale av mindreårige. Det kan heller ikke argumenteres for at artikkelen i sitt vesen er feilaktig, utover at Elton har vært lite sensitiv når det gjelder språkføring og kontekstualisering. Dette danner ikke grunnlag for å trekke en artikkel. Som redaksjonell plattform burde Kunstavisen klart å stå i den stormen som kom. At Gjessing ikke i tilstrekkelig grad har vært seg sin rolle som ansvarlig redaktør bevisst og oppfattet artikkelens pinlige form før publisering, er ikke i seg selv legitim grunn for avgjørelse om fjerning. Om noe vitner det hele om sviktende redaksjonell innsikt.

Gjessing står selvsagt i sin fulle rett til å velge å trekke en artikkel, men det bør, slik Norsk Redaktørforening også påpeker, være noe redaktører er svært «[…] tilbakeholdne med.

Hvis Kunstavisens avgjørelse om å avpublisere Eltons artikkel hadde til hensikt å redde sitt eget omdømme, står den i fare for å ha gjort det motsatte. Med sin lite sensitive vinkling og taktløse retorikk åpnet «Fra ‘blendahvitt’ til en miks av farger» døren for en viktig debatt om perspektiver og holdninger som Kunstavisen to dager senere forsøksvis punkterte. Valget om å avpublisere da det ble oppdaget at artikkelen ikke fremmet plattformens grunnsyn – hvilket uansett skulle vært avdekket på et langt tidligere tidspunkt – er en ansvarsfraskrivelse som fjernet debatten fra det rommet den hørte hjemme i. Det er det ingen som er tjent med, minst av alt Kunstavisen.

 

Les også Fra «blendahvitt» til en miks av farger og debattinnlegget Insinuasjoner om rasisme på feil grunnlag.

  1. Gjessing, Mona (2020). «Beklagelse», Kunstavisen
  2. Eriksen, Thomas Hylland (2016). «Som folk flest»
  3. I ingressen står det videre: «Den selvfølgelige tittelen over denne kommentaren burde være totalt unødvendig. Men den står der fordi det ikke finnes noen proporsjonal sammenheng mellom antallet kvinnelige kunstnere og deres representasjon i statistikkene på kunstfeltet.» Les saken.
  4. Norsk Redaktørforening, «NR-notat 2018-09-27. Retting, sletting og avindeksering på nettet», tilsendt per e-post fra Arne Jensen, generalsekretær i NR, 28.01.2020.
  5. Ibid