I skrivende stund har Israel fordrevet 80 prosent av Gazas befolkning til byen Rafah, sør på Gazastripen. Menneskene her er trengt sammen i teltleirer med ekstremt dårlige forhold, for eksempel må nærmere 500 mennesker dele ett toalett; 97 prosent av vannet tilgjengelig kan knapt drikkes eller brukes til matlaging. Siste nytt er at Israel planlegger bakkeinvasjon av området. Jeg ser i sosiale medier en liten gutt som drikker fra en sølepytt. Plutselig dukker det opp en video av to døde småbarn på henholdsvis ett og tre år, hvite i ansiktet og med øynene åpne. En person binder en snor rundt kjeven på en av dem, en liten jente med rosa sløyfe i håret. Den eldste lager en gispende lyd, selv om han er død.
En kunstnerisk alarm 04.04.2024 #1 2024
I en tid hvor det haster å gjøre mer for det palestinske folk, kjennes alt veldig alvorlig. På tross av press mot styresmaktene for å forhindre enorme menneskelige tap, går dagene; fortvilelsen øker, og verden henger stadig mer etter. Det forferdelige går hånd i hånd med evnen til å skape rom for å tenke, og å rette oppmerksomheten mot hva livet er verdt, som enkelte kunstnere som har tatt for seg denne konflikten, har gjort. Tekst av Inger Emilie Solheim
En av de første scenene er fra et flyangrep på nabobygningen til Jabalys hjem. Det ligner til forveksling bildene av sammenraste hus som vi så i oktober 2023 da Israel startet en intens bombing av Gaza. Jeg skjønner at israelske angrep er noe palestinske innbyggere har lang erfaring med.
Her hjemme
En lørdag i begynnelsen av februar står jeg foran rådhuset i Tromsø og hører på appeller. Det er som i en begravelse, alvoret er til å ta og føle på, og jeg synes jeg merker at de rundt meg også har fått noe mørkt og tungt over seg. Jeg får ikke vite noe nytt om konflikten, men som en venn av meg sier: «Jeg vil høre mennesker snakke, og ikke bare lese om det!» Vi marsjerer i tog i kulda og roper slagord. Her i Tromsø, som er Gazas vennskapsby, har man demonstrert hver uke siden bombingen startet. Jeg gjenkjenner en i flokken, det er den palestinske filmskaperen Mohamed Jabaly.
I januar hadde Jabaly norgespremieren på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) med dokumentarfilmen Al Haya Helwa / Life is Beautiful (2022). Filmen har fått internasjonal oppmerksomhet; i november vant han prisen for beste regissør under International Documentary Film Festival Amsterdam (IDFA), som er verdens største dokumentarfilmfestival. Filmen, som er oppkalt etter Mohameds måte å si «hadet» på til sine venner – al haya helwa, «livet er vakkert» – viser hvordan han under et besøk i Tromsø i 2014, 24 år gammel, endte opp i eksil i Nord–Norge idet grensene til Palestina ble stengt i forbindelse med utbruddet av Gaza-krigen i juli samme år.
Filmen åpnet festivalen, og selv om opptakene ble gjort flere år tidligere, er den uhyggelig aktuell. En av de første scenene er fra et flyangrep på nabobygningen til Jabalys hjem. Det ligner til forveksling bildene av sammenraste hus som vi så i oktober 2023 da Israel startet en intens bombing av Gaza. Jeg skjønner at israelske angrep er noe palestinske innbyggere har lang erfaring med.
– I want to show you the things that has been shaping my life, the resilience of the people and the place. It’s reflected in the film, in my childhood memories with my friends, growing up in this great city. I saw it last year. It was amazing, everything, the streets. I hadn’t been there in two years, and I watched the beauty of the place, and how much it had increased, forteller Mohamed Jabaly under en filmsamtale i løpet av TIFF.
I Al Haya Helwa / Life is Beautiful lever Jabaly i limbo, i kamp med byråkratiet i Norge som ikke anerkjenner Palestina som nasjon. I papirene registreres han som statsløs, og yrkestittelen hans, filmskaper, godkjennes ikke fordi han ikke har formell filmutdanning – dette til tross for at han, mens han bor i Tromsø, vinner flere priser for dokumentarfilmen Ambulance (2016), som for øvrig også er basert på opptak fra Gaza. Vi får et sterkt inntrykk av ulikheten og mulighetene som skiller palestinere og nordmenn. «Jeg kan for eksempel ikke reise fritt. Mitt palestinske pass gir meg ikke mulighet til å reise dit jeg vil», sier filmskaperen når jeg møter ham på atelieret på ungdomshuset Tvibit i Tromsø.
Filmen, som er oppkalt etter Mohameds måte å si «hadet» på til sine venner – al haya helwa, «livet er vakkert» – viser hvordan han under et besøk i Tromsø i 2014, 24 år gammel, endte opp i eksil i Nord–Norge idet grensene til Palestina ble stengt i forbindelse med utbruddet av Gaza-krigen i juli samme år.
– I follow the news, where the attacks are happening and the total damage in my city. We talk about historical buildings, places that we are losing. Some of these buildings are older than the Israeli occupation. There’s one where Napoleon slept for 3 days during his occupation. It’s not only buildings and bricks that are destroyed. We have memories from our childhood and our life in every corner in the city. This genocide is not only following us in the daily news. It’s also in our dreams. We try to live normally, but how many people have rebuilt their house twice in just ten years?
Uerstattelige bøker, kunst og kultur utslettes systematisk av en stormakt som prøver å viske ut Palestina av historien. I midten av desember stormet israelske militære lokalene til The Freedom Theatre, et teaterhus i flyktningleiren Jenin på Vestbredden. I tillegg til å knuse utstyr, sprayet de davidsstjerner på veggene. Daglig leder Mustafa Sheta og kunstnerisk leder Ahmed Tobasi ble arrestert.
Rasering av kultur
Jabaly forteller at han blant annet kommuniserer via meldinger med familien sin hjemme i Gaza. Et samtaleemne som ofte kommer opp, er hvordan byen stadig ødelegges.
– I follow the news, where the attacks are happening and the total damage in my city. We talk about historical buildings, places that we are losing. Some of these buildings are older than the Israeli occupation. There’s one where Napoleon slept for 3 days during his occupation. It’s not only buildings and bricks that are destroyed. We have memories from our childhood and our life in every corner in the city. This genocide is not only following us in the daily news. It’s also in our dreams. We try to live normally, but how many people have rebuilt their house twice in just ten years?
I. februar 2024 publiserte den uavhengige organisasjonen Librarians and Archivists with Palestine en oversikt over skader på kulturarv, samlinger og biblioteker som følge av israelske angrep. Uerstattelige bøker, kunst og kultur utslettes systematisk av en stormakt som prøver å viske ut Palestina av historien. I midten av desember stormet israelske militære lokalene til The Freedom Theatre, et teaterhus i flyktningleiren Jenin på Vestbredden. I tillegg til å knuse utstyr, sprayet de davidsstjerner på veggene. Daglig leder Mustafa Sheta og kunstnerisk leder Ahmed Tobasi ble arrestert. Norskpalestinske Tobasi ble snart sluppet fri, men det er ikke kommet rapporter om Sheta, og hans ellers aktive konto på Instagram er per nå ikke sett oppdatert siden angrepet.
«I was looking for stones in places I was afraid would disappear because of the [Israeli] occupation, or the construction of streets to connect settlements, etc. / I went to around twenty of these locations and from each I picked up a stone / One day I photographed approximately what each stone saw. I took the stones, went into the darkroom and brushed light sensitive chemicals onto them. I printed the images […], on them. Clearly, at that time, I saw Jerusalem disappear. It no longer existed. I was living in Jerusalem, but I didn’t feel that it was real.»
Kunstsentre og gallerier er ikke uvanlige mål forbundet med konflikten mellom Israel og Palestina før den pågående krigen startet. Ifølge Salwa Mikdadi, kunsthistoriker og professor ved NYU Abu Dhabi, ble flere kunstsentre i Ramallah rasert av den israelske hæren på 70-tallet. Et nyere eksempel er kunstsenteret Dar Yusuf Nasri Jacir for Art and Research, som ble stormet av israelsk militære i mai 2021. I 1980 stengte israelske styresmakter en utstilling i Gallery 79 i Ramallah. En av de tre kunstnerne bak utstillingen, Sliman Mansour, fortalte i 2021 i et intervju med den arabiske avisen The National at de fikk beskjed om at kunst laget med fargene i det palestinske flagget, ville bli konfiskert.
Kunstsentre og gallerier er ikke uvanlige mål forbundet med konflikten mellom Israel og Palestina før den pågående krigen startet. Ifølge Salwa Mikdadi, kunsthistoriker og professor ved NYU Abu Dhabi, ble flere kunstsentre i Ramallah rasert av den israelske hæren på 70-tallet. Et nyere eksempel er kunstsenteret Dar Yusuf Nasri Jacir for Art and Research, som ble stormet av israelsk militære i mai 2021. I 1980 stengte israelske styresmakter en utstilling i Gallery 79 i Ramallah. En av de tre kunstnerne bak utstillingen, Sliman Mansour, fortalte i 2021 i et intervju med den arabiske avisen The National at de fikk beskjed om at kunst laget med fargene i det palestinske flagget, ville bli konfiskert. Selv et maleri av en vannmelon ville bli tatt vekk. På dette tidspunktet var også det palestinske flagget kriminalisert, noe som skjedde i en periode der Gaza og Vestbredden var under israelsk kontroll etter seksdagerskrigen i 1967. Forbudet ble ikke opphevet før i 1993 etter inngåelse av Oslo-avtalen. Inspirert av denne hendelsen skapte den palestinske kunstneren og kuratoren Khaled Hourani silketrykkverket The Story of the Watermelon (2007), en enkel vannmelonskive i de palestinske fargene på hvit bakgrunn. Verket ble først trykket i publikasjonen Subjective Atlas of Palestine (Subjective editions; 010 Publishers, 2007), og har siden blitt stilt ut rundt om i verden i form av et hvitt flagg med en vannmelonskive. Etter en eskalering av Israel/Palestina-konflikten i mai 2021, gikk symbolet viralt som en solidaritetsmarkør for Palestina. Nå finner man det på flagg, klær, klistremerker, tatoveringer med mer. Det brukes også på sosiale medieplattformer for å vise sin støtte, som unektelig er en praktisk løsning om man vil unngå å bli fanget opp av ulike filtre som modererer innhold.
I serien Elsewhere (2020) har Sabella fargelagt og komponert vakre kollasjer av fotografier fra 1800-tallets Palestina, i tillegg noen fra Syria og Libanon. På en drømmeaktig måte visualiserer han Palestinas fortid, basert på bilder av virkelige mennesker, landskap og arkitektur fra tiden før opprettelsen av staten Israel i 1948.
En by som forsvinner
En kunstner som har vokst opp med både israelere og palestinere som venner, er Steve Sabella som er født (1975) i Jerusalem i Palestina, men som selv sier han er antilabel. Den Berlin-baserte kunstneren tar ofte for seg Israels okkupasjon i sine arbeider. I utgangspunktet betrakter han ikke dette som politisk kunst, men kunst som handler om hans eget liv.
I serien Elsewhere (2020) har Sabella fargelagt og komponert vakre kollasjer av fotografier fra 1800-tallets Palestina, i tillegg noen fra Syria og Libanon. På en drømmeaktig måte visualiserer han Palestinas fortid, basert på bilder av virkelige mennesker, landskap og arkitektur fra tiden før opprettelsen av staten Israel i 1948. Sabella har også fremkalt bilder på steiner, som i verket Till the End (2004) hvor han dokumenterte omgivelsene til hver enkelt stein han plukket fra bakken på selve steinen. Dette var en måte å bevare en by på, som han var bekymret for at ville forsvinne: «I was looking for stones in places I was afraid would disappear because of the [Israeli] occupation, or the construction of streets to connect settlements, etc. / I went to around twenty of these locations and from each I picked up a stone / One day I photographed approximately what each stone saw. I took the stones, went into the darkroom and brushed light sensitive chemicals onto them. I printed the images […], on them. Clearly, at that time, I saw Jerusalem disappear. It no longer existed. I was living in Jerusalem, but I didn’t feel that it was real.»
I 2001 reiste Sacco på ny til Gazastripen og Jerusalem for å samle historier og øyenvitneskildringer om en mindre dokumentert historisk hendelse i 1956, som i de fleste medier ble forbigått i stillhet, der Israel okkuperte Gazastripen og tok livet av over hundre Palestinere. Med hjelp fra journalistkollega Meron Rapoport, intervjuet Sacco ulike kilder og undersøkte arkivene til aviser, den israelske hæren, FN og UNRWA med flere. Dette resulterte i den grafiske romanen Footnotes in Gaza.
Re-aktualisert tegneserieroman
En som har dokumentert Palestina med øyne utenfra, er tegneserieskaperen og journalisten Joe Sacco (f. 1960). Den maltesiskamerikanske forfatteren skaper forståelse og empati for palestinernes perspektiv ved å vise hvilke konsekvenser krig og konflikt har for vanlige mennesker, som for eksempel uanmeldte strømbrudd, tidkrevende sjekkposter og jordbruksvarer som skal eksporteres, men som blir holdt igjen på grensen til de ikke lenger er ferske. Tidlig på 90-tallet besøkte han Vestbredden og Gaza, og reisen resulterte i den grafiske romanen Palestine (Fantagraphics Books, 1996) som dokumenterer hans arbeid som journalist, og hvordan han intervjuet og kartla effekten av okkupasjonen på palestinerne på den tiden. Siden han er klar over at hans tilstedeværelse som vestlig påvirker hva han får høre og se, forsøker han ikke å være en flue på veggen eller simulere objektivitet; han besøker områder med uro, knytter seg til dem han møter og oppnår deres tillit. Han skaper bånd.
I 2001 reiste Sacco på ny til Gazastripen og Jerusalem for å samle historier og øyenvitneskildringer om en mindre dokumentert historisk hendelse i 1956, som i de fleste medier ble forbigått i stillhet, der Israel okkuperte Gazastripen og tok livet av over hundre Palestinere. Med hjelp fra journalistkollega Meron Rapoport, intervjuet Sacco ulike kilder og undersøkte arkivene til aviser, den israelske hæren, FN og UNRWA med flere. Dette resulterte i den grafiske romanen Footnotes in Gaza (Henry Holt & Company / Metropolitan Books / Jonathan Cape, 2009).
Til tross for at det er tretti år siden romanen Palestine ble påbegynt, har den etter angrepene som begynte i oktober 2023, blitt aktuell på ny og er tilbake i nye opplag. Som Sacco sier til The Guardian, er seriens aktualitet et trist bevis på palestinernes tragedie. «Now, obviously, the level of violence is on a scale that – if we’re talking about civilians – dwarfs what we’re seeing in Ukraine. In the first intifada, when I was working on Palestine, maybe 1,200 Palestinians were killed over a few years. Now, in tiny Gaza, that amount of dead is a matter of two days», sier Joe Sacco i et intervju med The Guardian i desember 2023.
Saccos bøker ble dessuten avgjørende for min egen forståelse av konflikten. Da jeg var yngre forsto nok ikke jeg og mange av mine jevnaldrende uretten, ulikheten og de juridiske og etiske følgene av okkupasjonen. «Kan de ikke bare bli enige snart?» tenkte vi. Så leste jeg tegneserien Palestine og forsto at Israel var ressurssterk, militant, undertrykkende – og med et urimelig annekteringsbehov.
Da jeg var yngre forsto nok ikke jeg og mange av mine jevnaldrende uretten, ulikheten og de juridiske og etiske følgene av okkupasjonen. «Kan de ikke bare bli enige snart?» tenkte vi. Så leste jeg tegneserien Palestine og forsto at Israel var ressurssterk, militant, undertrykkende – og med et urimelig annekteringsbehov.
Maktesløs tiåring
Et kontroversielt lerret for kunstnere på Vestbredden er den 700 kilometer lange muren, kalt apartheid-muren av palestinerne og sikkerhetsgjerdet av israelerne. På enkelte steder består den av åtte meter høye betongelementer. I de tyve årene muren har stått, har den blitt dekket av ulike former for graffiti og tags, både av ukjente og kjente kunstnere.
En figur man finner i ulike versjoner på muren og husvegger, er den triste karakteren Handala, en palestinsk flyktningegutt på ti år som alltid står med ryggen vendt mot oss mens han ser på de tingene vi vender oss bort fra. Hendene på ryggen symboliserer maktesløshet og peker på at ingen av mulighetene han har, tar hensyn til hans egne behov. Handala blir ikke eldre. Han har vært ti år siden 1969, året den ikoniske tegningen ble skapt av den palestinske tegneserieskaperen og journalisten Naji al-Ali, som ble elsket og hatet for sine politiske karikaturer. Selv ble al-Ali ble skutt på gaten i London i 1987; drapet står fortsatt uoppklart, men britiske myndigheter åpnet saken på nytt i 2017. I desember 2023 gikk over hundre italienske og japanske tegneserietegnere sammen i et ønske om våpenhvile, initiert av den italienske tegneserieskaperen Francesca Ghermandi (f. 1964), hvor de i solidaritet med Palestina og med oppfordring til våpenhvile, tegnet sine egne karakterer stående på samme måte som den lille gutten.
En figur man finner i ulike versjoner på muren og husvegger, er den triste karakteren Handala, en palestinsk flyktningegutt på ti år som alltid står med ryggen vendt mot oss mens han ser på de tingene vi vender oss bort fra. Hendene på ryggen symboliserer maktesløshet og peker på at ingen av mulighetene han har, tar hensyn til hans egne behov. Handala blir ikke eldre. Han har vært ti år siden 1969, året den ikoniske tegningen ble skapt av den palestinske tegneserieskaperen og journalisten Naji al-Ali, som ble elsket og hatet for sine politiske karikaturer.
Å utløse alarmen og å trøste
Da demonstrasjonen var over i Tromsø denne kalde februardagen, gikk vi på kafé og pratet om politikk, historie og om en okkupant som forsøker å erstatte et folks kulturhistorie og identitet med katastrofer. Det virker å være to typer kunst i konflikter: En som tar form av samlende symboler som er trøstende, og en annen som opplyser resten av verden om uretten som foregår og som prøve å utløse alarmen.
Under vår samtale på Tvibit forteller filmskaper Mohamed Jabaly at kunsten er noe man må insistere på, og dra nytte av, og at man må klare å stå i situasjonen som palestiner og formidle det man ser til resten av verden.
– [Art] gives you a different dimension to view your life from. It’s a way to cope and to reflect on what’s happening. I try to make use of all the elements I can and tell a story from pictures that I receive, or try to make an experimental work, even though it’s difficult, sier Jabaly.
På spørsmål om han heller ville laget fiksjon, svarer han at «ja, så klart», men at han ikke egentlig har et valg. Siden han har muligheten, må han benytte seg av den for å fortelle verden om hans folks kamp som har pågått så lenge.
– All the artists in Gaza now, their studios are destroyed. The art is under the rubble. A friend of mine, Basel El Maqosui, recently posted something tragicomical on Facebook: «I wish I took all the canvases and all the paintings with me so I could burn them at this moment to feel warm!» And then he added, «It would have been even better, if I brought the oil paintings, because then the fire would last longer.»
Det virker å være to typer kunst i konflikter: En som tar form av samlende symboler som er trøstende, og en annen som opplyser resten av verden om uretten som foregår og som prøve å utløse alarmen.